Artikkel
Gunnar Kjemperud 1930 - 2009, opp i Vikersund og hadde sitt barndomshjem på Granstad , ikke langt fra Vikersundbakken. Han var i alle år lidenskapelig opptatt av alle slags kjøretøyer, og det var da også transportnæringen som ble hans levebrød.
Først som hjelpemann på tømmerbil, etter hvert som selvstendig tømmerbileier frem til Krokstad Cellulose stengte portene i 1971. Deretter var han i mange år lastebilsjåfør frem til helsen satte en stopper for et videre arbeidsliv.
I tillegg til at biler satte sitt preg på yrkeslivet, stod biler sentralt i det han stelte med i fritida. Gunnar eide utallige biler opp gjennom årene, fra T-Ford som bruksbil til diverse japanske biler i senere tid. Det som var betegnende, var at Gunnar alltid var fornøyd med bilene han eide, selv om de kunne ha noen skavanker her og der. Han var heller ikke redd for å hente frem verktøykassa når dette var nødvendig og selv om gradestokken krøp langt ned på skalaen. Var det nødvendig å bytte en motor, ble dette gjort, uansett. Den første bilen han kjøpte med det formålet å bruke den som en «veteranbil», var en 1933 Dodge. Denne bilen hadde en forhistorie som drosjebil, og Gunnar sjekket den opp slik at den ble en pålitelig turkamerat i mange år. Bilen ble kjøpt i 1976, og registrert etter kort tid. Det var denne bilen Gunnar brukte de første årene han var medlem i klubben. Han meldte seg inn i MHK Drammen kort tid etter at klubben ble stiftet og forble medlem livet ut. Klubben spilte en viktig rolle i Gunnars liv og det var ikke mange møter han uteble fra.
I 1987 ble Gunnar rammet av det verst tenkelige som kan skje for en veteranbileier. Han hadde disponert en gammel låve like ved Vikersundbakken i rundt 15 år. En natt i mai brant låven ned og absolutt alt han hadde samlet, ble flammenes rov. Dodgen, en 1949 Chevrolet samt flere restaureringsobjekter gikk tapt. De fleste av oss ville vel gitt opp der og da, men i løpet av et par måneder hadde Gunnar anskaffet en bil igjen, denne gang en 1935 Plymouth. Snart var han atter på plass i veranbilmiljøet, alltid blid og med sneipen i munnvika. Etter hvert ble han mer og mer opptatt av russiske biler, og han restaurerte en Pobeda og fikk tak i en Volga som var i god stand. Det var vanligvis Volgaen som ble brukt de senere årene. Årets høydepunkt for Gunnar var deltagelse i Flåklypa Grand Prix i Lom i slutten av mai måned. Han snakket mye om dette løpet og han forberedte seg på turen over fjellet i god tid. Kona Erna var også med på dette løpet noen ganger.
Jeg kjente Gunnar fra tidlig på sekstitallet, da jeg bare var 4-5 år gammel. Gunnar vanket mye sammen med den eldre broren min, og var ofte å se på gårdsplassen hjemme. Den første bilen jeg forbinder med Gunnar, var en høyrerattet, grønn 1930 A-Ford, med en Radionette transistorradio festet oppe over frontruta. Broren min hadde en 1929 Chevrolet og en tredje kamerat tror jeg hadde en rundt 1928 Chrysler. Alle bilene hadde et navn påmalt på skyggen over frontruta. En het «Pluto», en annen «Lydia», men jeg kommer ikke på hva den tredje ble kalt. Men, det jeg husker aller best, var Gunnars entusiasme og glød over bilene han eide.
En annen ting jeg ikke må glemme å nevne, var Gunnars utpregete, praktiske sans. Dersom bilen stoppet en antall mil hjemmefra, var han alltid snarrådig for å finne en alternativ løsning slik at både han og bilen kom hjem igjen uten flere viderverdigheter. Gunnar hadde som sagt tette bånd til klubben, og det er også hans fortjeneste at jeg ble medlem for snart 35 år siden.
Kjell Thon
