Nærmiljøet byr på mye kultur

Hvem sier at man må til Roma eller Aten for å oppleve kultur på høyt nivå? Denne historien forteller hvor lite som skal til og hvor mye spennende som finnes rett utenfor stuedøra. På ren impuls fyra dugnadsgutta i Motorhistorisk Klubb Drammen opp bussen og dro på tur i 32 varmegrader. Vi satte kursen mot Modum, kommunen midt mellom sjø og fjell, mellom Drammen og Hønefoss. Kommunen som kan skryte av verdens største hoppbakke, av Blaafargeverket, Koboltgruvene, Krøderbanen og Abelone. Kommunen som har fostret Ole Einar Bjørndalen, Johan Kaggestad og Christian Skredsvig. Også Kjell Thon. Det var sistnevnte vi inviterte oss selv til. Å bese hans rikholdige samlinger er en opplevelse og når fru Kirsti kom med is og kaffe ble dette en perfekt start på en lang og særdeles hyggelig kveld.

Fra is og kaffe gikk turen med Kjell som guide og forteller videre over Vikersund-brua der vi skuet ut over en blikkstille Tyrifjord. Med badende unger og vadende fiskere. Vi svingte gjennom Vikersund sentrum og kjørte sakte forbi teglsteinsbygningen Nordre Modum Ungdomsskole fra 1951. Videre mot Sysle på det som en gang var hovedveien mot Krødsherad og Hallingdal. Inni denne lille veistumpen ligger et kulturminne få vet om. En gammel bensinstasjon som ses på bilde over her. En liten bygning som noen vet å ta vare på, og som nå blir satt istand. Bare hundre meter fra nåværende hovedvei ligger denne perlen som forhåpentligvis får et par pumper oppsatt etterhvert.

Neste stopp på Sysle Mølle. En imponerende bygning fra 1904. Som var i drift til 1968. En bygning så høy og svær at man umiddelbart undres på hvordan man fikk den opp dengang for over hundre år siden. Med de hjelpemidler man dengang hadde til rådighet. Det sies at indianere ikke har høydeskrekk. Det kan heller ikke gamle moinger hatt. Vi var skjønt enige om at jobben med å male veggene eller skifte takstein var en totalt uaktuell oppgave å påta seg. Men innenfor de malingslitte veggene er det en annen verden som åpenbarer seg. Her gikk AC/DC på full guffe. For å holde noen hundre mopeder og motorsykler med selskap. Hvorav litt over tre hundre av dem er kjørbare. En håndfull biler, en diger 110-volts generator og masse rariteter gjorde også våre øyne store og blanke. Vi takker Steinar Skretteberg for gjestmildheten. Samtidig som vi er overmåte imponerte over mengdene og at det ikke finnes et snev av kaos i det hele, ja så er det ikke fritt for at vi også synes litt synd på ham som har så mye å holde styr på.

Klokka gikk, men det ga vi blaffen i. Det var en av årets varmeste kvelder og vi hadde mer vi skulle oppleve. Skribenten og gammal-buss-sjåføren har sine aner i dette distriktet og da var det naturlig å ta karene med til oldefar, fanejunker og herredsstyremedlem Peder Hansen Gundhus sitt hjemsted. Moro å se hvordan disse olje- og bensinstenkede herrer også har en genuin interesse for gamle bygg, deres konstruksjoner og innhold. En verdensbegivenhet fant sted på bruket denne kvelden. Det har garantert aldri tidligere vært en buss på det lille tunet.

Vi skulle se flere kulturminner. Forbi Snarum kirke fra 1869 og opp mot Gubberud ved Krøderveien. Der står i veikanten et lite skilt med teksten Gamle Hallingdalsvei. Det skiltet må ingen overse. Bruk noen minutter på den veistumpen. Med buss inn på veien hadde vi på følelsen at vi subba kjøkkenbordet på nærmeste huset, men det gikk bra. Hva som åpenbarer seg! En undergang. Som er akkurat stor nok til vår ikke veldig store buss. Undergang under landets lengste museum, Krøderbanen. Så snirkler veien seg oppover skråninga til en søye med lam sperrer veien for oss. På et sted vi kanskje ikke hadde stoppet om det ikke var for bjellesauen. Vi måtte ut og ta bilder. Vi måtte se på og ta på grusdekket og stabbesteinene, se på jernbanelinja og på telegrafstolpene med mange ledere. Bondesønnen Lars lokket på sau, men hadde ingen suksess. Denne veien er et fantastisk, men bortgjemt kulturminne. Med mye trafikk vil det bli ødelagt, men vi som vet om det må på nye besøk. Veien ender på gamle Morud Bruk. Et magnesitt- og serpentinverk som fram til 1950 var en betydelig arbeidsplass. Velstelt og flott står fabrikken der langt inni skauen. Returen til Vikersund gikk på mer grus og flere trange underganger og vi avsluttet kvelden med burger og Cola i Vikersundgata. En kveld av de sjeldne var over.

Moralen i denne artikkelen er: Kom dere ut i nærområdet, få med noen lokalkjente med vidtfavnende kunnskaper og bli overrasket over hva du kan oppleve. Noen av dere har sikkert gjort det, og gjør det jevnlig. Dere andre må ikke la slike anledninger gå fra dere. Vi bil- og motorsykkelfolk må utvide horisontene. Vi kan ikke bare være opptatt av oljer, jern og maling, vi må favne hele historien. Historien om kjøretøyer, om bygninger, samferdsel, arbeidsmetoder, levesett og personer. Lykke til og god tur.

Nærmiljøet byr på mye kultur

Referat fra medlemsmøte MHKD 05.01.26

Frodes beretninger: Del 3 Brannbiler. Redningen av Dennis'en

Januarmøtet nærmer seg.

Julehilsen fra formann Jan Roger

Innkalling til årsmøte MHKD 2. februar 2026