Artikkel
Han som eide klubbens buss en periode
At skaperen av dette firmaet i sine unge år var nært knyttet til Drammen er kanskje ukjent for mange, men for meg har det gitt minner som fremdeles står sterkt.
Mannen vi snakker om er Snorre Sturla Kjetilson som så dagens lys for første gang den 5. august 1925 på Rjukan, og som var sønn av en lege på det lokale sykehuset. Som guttunger flest på den tiden var han sterkt interessert i flymaskiner og flyging, men skjønte tidlig at dette stedet ikke hadde noe å tilby som fristet.
Så allerede i 1939 som 14-15-åring ville han lære mer, og som førte til en skoleplass på Drammen Gymnas. Det var også her han ble kjent med Drammensjenta Reidun Andersen, som senere skulle bli hans kone og forretningspartner for resten av livet. Etter artium jobbet Snorre en tid som akkordskriver på Drammen Jernstøperi, og han ble da et ivrig medlem av Drammen Flyklubb. Klubben hadde da tilhold til på et jorde som de leide på Renskaug gård litt nordvest for Lierbyen, hvor de hadde en kort flystripe og en enkel hangar.
Det var på denne tiden han realiserte sin drøm om å skaffe seg flysertifikat, dels ved praktisk trening på klubbens fly og dels ved grundig opplæring ved Widerøes flyskole. Sammen med et par andre venner som delte hans flyinteresse gikk de sammen og startet Drammen Flyselskap, som vel egentlig opphørte før det var kommet igang.
Om vinteren foregikk de fleste av flyklubbens aktiviteter på isen på Drammensfjorden utenfor Lierstranda, hvor de også hadde fått lov til å sette opp en provisorisk hangar. Og det var nettopp her på fjordisen jeg stiftet bekjentskap med Snorre Sturla Kjetilson en iskald februarsøndag i 1955. Drevet av flyinteresse og nysgjerrighet hadde jeg tatt turen ut til Lierstranda, hvor det skulle foregå såkalt "taxiflygning" ute på isen for dem som hadde lyst på å se byen ovenfra. Men selv om dagen bød på strålende sol, la de 15 minusgradene en demper på folks lyst til å ta en flytur.
Det virket stille og rolig ute på fjorden intil det plutselig dukket opp en hyggelig kar iført kjeledress og skinnhjelm med briller. Han håndhilste og presenterte seg med "hei, jeg heter Snorre Kjetilson og er flyveren. Så er du klar for en flytur, så rigger vi oss til."
Ute på den snødekte isen sto et lite og tilsynelatende gammeldags fly.
Snorre forklarte at det var en engelsk 1942-modell av merket de Havilland D82A Tiger Moth, en modell som faktisk hadde vært i bruk helt siden første verdenskrig. Flyet ble hentet hjem fra England i 1954 og ble brukt som skolefly og til å trekke opp seilfly med.
Det var en såkalt "dobbeltdekker", som er et fly med et dobbelt sett vinger som er plassert over hverandre. Ellers var det to seter plassert etter hverandre hvor man satt helt åpent, man hadde bare en liten glasskjerm foran som skulle dekke ansiktet. Begge setene var utstyrt med de nødvendige instrumenter, pedalsett, gasshåndtak og en "stikke" for å manøvrere maskinen opp eller ned. Motoren på 130 hk gir flyet en marsjfart på 125 km/t. og en toppfart på 175 km/t.
Det var trangt å komme seg ned i flysetet og ikke satt man særlig komfortabelt heller. Snorre kom for å sette på meg setebeltene. Det var en solid og stram rem over hver skulder, og en rem som låste lårene fast til setet."Vi får nok ikke pratet stort der oppe, for det bråker veldig. Men om det er nødvendig, så har vi denne", sa Snorre og dro fram en vannslange på halvannen meters lengde med en trakt festet i hver ende. Et primitivt kommunikasjonsmiddel som vi kunne holde foran munnen for å snakke og inntil øret for å høre hva den andre sa.......
Mens man på sommeren benytter de to hjulene under vingene ved start og landing, har man om vinteren festet brede ski til hjulene. Det samme har man gjort på den slepeanordningen som sitter under halen på flyet. Ordningen virker fint på vinterføre, men har den ulempen at flyet ikke har noen brems og må gli på skiene til det stanser, noe piloten må ta hensyn til.
Så gikk Snorre foran og trakk propelleren rundt noen ganger, og etter noen tak startet motoren. Han hoppet raskt opp i det bakre setet og spente seg fast med setebeltene. Motorstøyen økte kraftig når han ga gass, flyet begynte å bevege seg utover isen, og kort tid etter var vi i lufta.
Snorre lot flyet stige og svingte vestover for å ta en runde over byen. Siden mitt sete satt rett over den undre vingen var det umulig å se det som var rett under flyet, men i den klare februardagen var utsikten ellers perfekt.
Vi returnerte utover fjorden igjen, og Snorre grep vannslangen og ropte inn i trakten: "Nå skal vi ha det litt moro"! Dermed tok han flyet i en bratt stigning før han vrengte maskinen sideveis rundt og lot flyet gå noen sekunder "opp ned" (med hjulene i været). Jeg blåholdt på lommebok og nøkleknippe for å redde det fra å ramle ut av lommene, og snart var vi atter tilbake i normal posisjon. Men ikke lenge, for i neste øyeblikk gikk vi i en bratt stigning før han lot flyet falle for å få fart nok til å gå inn i et "loop", noe som han straks gjentok i nok et "loop". Han gaulet inn i trakten i vannslangen: "Er du redd?", og jeg fikk bare så vidt svart et "nei" før han igjen tok flyet opp i en bratt stigning, nå til en høyde vi hittil ikke hadde vært i. Vi lå nå over jernbanesporet som gikk mot Kjellstad og Lier (omtrent der som motorveien til Oslo går i dag), og jeg lurte på hva som var Snorres neste trekk.
Jeg slapp å lure lenge, for i neste øyeblikk slapp han flyet i et loddrett stup mot bakken som jeg så nærme seg, og jeg så også at jernbanesporet liksom ble bredere og bredere. Den dag i dag lurer jeg fremdeles på hvordan han klarte å få maskinen til å flate ut i det siste sekundet før vi gikk i bakken. Heller ikke fatter jeg at flyet tålte den enorme belastningen det må ha vært å gå ut av dette stupet.
Jeg kan bare konkludere med at Tiger Moth´en var et ekstremt bra fly, men ikke minst at Snorre Sturla Kjetilson må ha vært en ekstremt dyktig flyver (men også en ekstremt uredd vågehals.)
+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++
Snorres og kona Reiduns fantastiske industrihistorie er beskrevet andre steder, så det har trolig de gjort som kjenner historien bedre enn meg. At det er deres fortjeneste at flyplassen på Geiteryggen ved Skien ble utviklet til det den ble er utvilsomt. At plassen fikk det fleipete og spydige kallenavnet "den himmelske freds plass" da trafikken forsvant er høyst ufortjent.
Fjellfly AS gikk dessverre konkurs i 1972, og ekteparet Kjetilson flyttet da til Moland ved Arendal. Snorre døde 8. august 1996 og er begravet i Solum kirke, mens Reidun, som ble alvorlig syk flyttet tilbake til Drammen.Hun døde 18. mai 2008 og ble bisatt i Drammen Nye Krematorium 29.mai.
Jeg synes deres tilknytning til Drammen og den 20 minutters flyturen jeg hadde med Snorre er motorhistorie som hører hjemme innen MHKD.
