Å se hvordan ting skrider fram er en fryd
En kort periode på lørdag 24. mai kom det så mye folk at vi en stund ikke helt visste hvor vi skulle gjøre av alle sammen. Men etter en liten stund hadde de fleste funnet sin plass og satt igang med tildelte eller egenfunnede oppgaver. Noen skiller seg litt mer ut enn andre. Mange hang i veggen ei hel helg med sin tildelte malerkost. Uten å klage. Varmt var det i sola også. Kjøligere var det slett ikke for de som sto i lft eller lå på taket i solsteika for å lage nye vindskier. Premie for lengst reisevei får Bjørn Erik Lundstad som bor i Vråliosen. Drøyt 40 mils kjøring for å hjelpe til står det respekt av. Respekt står det også av Hartmut Gerhard Günter som brukte hele helgen på snekkerarbeid på Burud. Ikke spesielt underlig det tenker du? Det er bare det at Hartmut aldri hadde vært på Burud før! Han kjente ingen og visste ikke veien, men fant tonen i miljøet og sto på begge dagene. Noe å tenke på for de av dere som aldri er med og hjelper til kanskje??? Så har vi en viss herre av Ødegaard-slekten som neppe er noen stor tilhenger av HMS-reglementer. Hans omgang med stiger og malerkoster bør absolutt noteres i hans CV i fall han skal søke jobb på sirkus.
Noen få ganger måtte det ropes på mannskap, men stort sett fungerte alt etter en blanding av demokratisk og anarkistisk system. Ingen fikk kjeft, alle fant sin plass og ingen lurte seg unna. Noen diskusjoner om løsninger fant sted. Det blir jo ofte spesielt når ting skal lages og ingen er fagfolk. Da kan mange mer eller mindre kreative forslag dukke opp - inntil en fagmann eller han som er nærmest det å være fagmann skjærer igjennom. Det kom et helt billass med pølser, brød, løk, vaffelrøre, brus, kaffe osv. på lørdag. Pølsebubestyrerinne Cecilie håndterte - med hjelp av dugnedens andre fra spinnesiden Britt - logistikken i foringsavdelingen til alles glede og fornøyelse. I løpet av lørdag kom og gikk en lastebil nå og da. Inn på plassen kom det materialer, jern, skruer og jord. Alt hva vi måtte behøve så ingen skulle falle for fristelsen til å spille lommetennis. Det var for mange til at hver og en kan få sin karakter i denne artikkelen. Det holder å oppfordre dere alle til å strekke hendene i været og skrike YES-YES-YES - JEG HAR VÆRT MED. Det er så bra............. Eneste tabba står web-redaktøren for: Jeg skulle hatt et gruppebilde. Har ikke......
