Artikkel
Artikkel
110 år siden den aller første trikkedagen
Det er den 22 år gamle fremsynte ingeniør Hans Jensen fra Gulskogen som vel med en viss rett kan kalles "trikkens far". Han hadde vært i Tyskland og studert landets prøvedrift med trolleybusser, og etter at han kom hjem klarte han å overbevise byens styrende menn om at Drammen med sin langstrakte form var som skapt for trolleybusstrafikk. Og da det private selskapet A/S Drammens Elektriske Bane ble startet i 1904, var det for å ta opp idéen. Selskapet hadde en aksjekapital på 140 000 kroner, og de fikk etter hvert med seg kommunen som aksjonær og medeier. Snart igangsatte man arbeidet med å sette opp master og strekke strømledninger der den nye banen var planlagt og gå, og fra det tyske firmaet Schiemann ble det kjøpt inn fire trolleybusser.
Onsdag 15. desember 1909 var det klart for den skinneløse trolleybussen sin aller første tur med start fra Bragernes torg til Brakerøya, til Landfalløya og til Merket. Som den aller første byen i Norge åpnet dermed Drammen for organisert kollektivtrafikk. Dette ble straks en stormende suksess, og samlet hundrevis av forventningsfulle Drammensere som sto i kø for å oppleve åpningen av byens nye elektriske bane.
Dagen før var det kommet mye nedbør i form av snø, og de fire bussene ble satt på en virkelig prøve fra første stund. Referat fra åpningsdagen til A/S Drammens Elektriske Bane forteller at første vogn tørnet ut presis tre minutter på seks om morgenen for å kjøre Tangenruten, og etter en halvtime var tre av selskapets fire vogner som hver tok 25 passasjerer i trafikk.
Den første trikken på Bragernes torg våren 1910
I løpet av 18 driftstimer hadde rundt 2.500 mennesker kjørt opplevelsestur med den nye «Trikken». Noen komfortabel tur var neppe de første trikketurene. Det var ikke videre varmt inne i vognene, og for vognføreren var det en kjølig arbeidsplass der han satt åpent og trekkfullt. Og det larmet veldig både for passasjerene og for dem som bodde langs gatene hvor trikkens ruter gikk.
Første driftsåret ble det solgt 751.115 billetter. Billettprisen de første årene var på 15 øre, men ble senere oppjustert og på 1950-tallet kostet det 25 øre for voksne og 15 øre for barn. Lønnsomheten den første tiden var svært elendig, og allerede 15. februar 1916 gikk A/S Drammens Elektriske Bane konkurs. Et lokalt firma som ble etablert av Thormod Øverby og Fritz Larsen overtok da selskapet og fortsatte driften fra 1. mai det samme året, nå under det nye navnet A/S Trikken.
Det som ble kalt "trikk" i Drammen var vogner som så ut som vanlige busser, og det riktige navnet på et slikt kjøretøy er egentlig trolleybuss. Så uttrykket "trikk" refererte til begrepet "electric" siden de var drevet av en elektromotor. En svingbar
stang på taket av vognene hentet strøm til motordriften fra to elektriske ledninger festet til master ca. 5,5 meter over bakken. I disse ledningene gikk det 600 volt likestrøm.
Motoreffekten var på hele 15 hk! Det gjorde at de kunne holde en hastighet på ca. 18 - 20 km\t. og det var vel egentlig tilstrekkelig når hjulene med kompakt gummi skranglet på brosteindekte gater. Tekniske feil var heller ikke uvanlig, slik som at det løsnet et hjul, eller at drivkjeden mellom motor og hjul røk. Stanga på taket hoppet også av ledningene og førte til strømbrudd og full motorstans. Det var noe som gjerne skjedde i rundkjøringer og når man måtte runde gatehjørner.
Vognhallen lå i vognmann Otto Larsens tidligere eiendom i Erik Børresens gate (der hvor Chr. Opsahl Bilforretning på 1960-tallet hadde sitt bilverksted). Her ble vognene parkert om natten, og man kunne også foreta nødvendige reparasjoner og vedlikehold.
Men i 1926 ble et nytt og større verksted bygget nederst i Vinjes gate. Det ble på folkemunne kalt "Trikkestallen", hvor man foretok reparasjoner og bygging av nye vogner.
En trikk fra 1954 foran Trikkestallen, lakkert i de nye fargene sølv med en blå stripe, og som vi ungguttene på fleip kalte "sølvpilen". Denne er bygget i Hønefoss Karosseri (HØKA)
De nye vognene hadde hele 40 sitteplasser pluss ståplasser i midtgangen, og en plass bakerst for barnevogner. Alle måtte gå inn bak hvor bilettøren satt, slik at vognføreren nå ble avlastet og kun hadde ansvaret for kjøringen.
Disse vognene hadde nå også fått luftfylte hjul, og etter som stadig flere gater også fikk asfaltdekke, ble en tur med trolleybussen nå en mer komfortabel reise.
Vognene ble delvis bygget ved eget verksted, noen vogner ble bygget av Drammen Karosserifabrikk på Bangeløkka, og noen ved Hønefoss Karosserifabrikk (HØKA).
Da selskapets konsesjon gikk ut og ble fornyet 1. juli 1947, fortsatte driften nå med det nye navnet Drammen Kommunale Trikk.
Men som på de fleste andre områder tvang nye tider og kravet til fremskrittet seg gjennom, og trikken ble etter hvert sett på som en levning fra fortiden som kanskje ikke lenger hadde livets rett. De var langsomme i trafikken med mange stopp ved holdeplassene og var derfor en hindring for øvrig trafikk. Siden de jo var avhengig av de rutene hvor strømledningene fantes, dekket de kun byens sentrale strøk. I 1960 ble imidlertid trikkens rute forsøkt utvidet. Ruten som hittil hadde gått Øvre Storgate til Landfalløya ble nedlagt, og den nye ruten gikk nå opp Lajordgata og fulgte Rosenkrantzgata til Vårveien.
Etter som byen utvidet seg med nye bydeler, meldte også behovet seg for flere nye ruter. Derfor ble stadig flere dieseldrevne busser bestilt og satt i trafikk i de deler av byen der hvor trikken ikke hadde sine ruter. Man fikk bussruter til Åssiden, som fra 1. januar 1964 var "overtatt" fra Lier kommune, og utbyggingen på Fjell og på Hedensrud - St. Hansberget krevde også egne bussruter. På 1950 og 60-tallet hadde byen omtrent et dusin busselskaper som fra Drammen sentrum betjente både innenbys og utenbys bussruter.
Vi har et gammelt uttrykk som sier at "ingen ting varer evig", noe som vi stadig ser bekreftelser på. For Drammens trikk ble det bekreftet lørdag 10. juni 1967 som var dagen trikken ugjenkallelig ble nedlagt, etter å ha tjent byens borgere trofast i 58 år. Dette var bestemt tidligere, og ledningene til Brakerøya var plukket ned allerede i 1963. Og den trikken som hadde "æren" av å kjøre den absolutt siste turen på den gjenværende trikkeruten fra Merket til Vårveien og tilbake var vogna som hadde registreringsnummer F-5001. Dermed var det definitivt slutt.
Øivind Langeland
Tagger
De fem nyeste oppslagene