Artikkel
Lokal industrihistorie
”Drammensbilen”
Entusiasme er ikke nok til å bli bilprodusent.
Bakgrunn for prosjektet:
I Norge har vi verdens nest høyeste bilavgifter. Det har over tid avfødt stor kreativitet knyttet til avgiftstilpassing. Standard biler fra de store bilfabrikkene ble, og blir ombygd i Norge for å få lavere avgifter. Det mest spesielle var da en Porsche ble ombygd med en liten innvendig lasteplan og ble registrert som likbil. (Reds anm.:Porsche ble registrert som varebil, stasjonsvogner med kors inni skibokser ble registrert som likbiler) I dag har vi ombygginger av privatbiler til varebiler. De fleste slike mulige tilpassinger ble raskt tettet igjen, Men en spesiell ombygning gav vesentlige avgiftslettelser gjennom mange år, det var ”Kombibilen”. Dette var i utgangspunktet litt store femsetre (fra bla VW og Toyota) hvor baksetet kunne bli flyttet så langt frem at det ble et bagasjerom av en viss størrelse. Disse ble i utgangspunktet markedsført som en bil for næringsdrinende, men ble også en billig familiebil selv om baksetet ofte var trangt. Denne bilen som bare hadde et midlertidig marked i Norge, ble den bilen guttene bak Drammensbilen ville basere en norsk bilproduksjon på. En bil som skulle konkurrere ned de store bilprodusentene.
Produksjonen av det som skulle bli prototypen og den første og eneste ”Drammensbilen”
Uten noe kapital ut over stor entusiasme startet drammensgutta i 1986 med et konsept på en ”Kombibil” der størrelse og kvalitet og pris på under 200 000 skulle gjøre bilen konkurranse dyktig. Første terskel var å få en godkjenning av tegninger av bilen som ”Kombibil”. Det gikk i orden etter en tid, men en lovnad fra Finansdepartementet om at avgiftsfortrinnet skulle garanteres ble aldri godkjent. Prosjektet bygging av prototype og en første serie ferdige biler hadde en budsjettramme på 50 millioner. Uten egenkapital var dette meget krevende. Det ble gitt et tilsagn fra Industrifondet på 3 millioner. Men det ble stilt vilkår. Utviklingen i prosjektet gav ikke grunnlag for utbetalinger. Muligheten ble da vurdert til å få den første bilen på veien. Det gikk nesten. Et eksemplar kom på hjul. Resultatet skapte ingen entusiasme hos mulige investorer. I 1993 var prosjektet dødt.
Bilen står i dag som et eksempel på et vågestykke fra to bil entusiaster fra Drammen. En bil som skulle selges på en omgåelse av et norsk avgiftssystem. Dette til en konkurranse dyktig kvalitet og pris. Det gikk ikke.
Skal bilen tas vare på er det som et bilde av hva man i entusiasmens rus kan finne på. Det var egentlig et stort vågestykke. Men en fremtidsrettet og spennende konstruksjon ble det ikke?
Erik Dalheim
September:
Da er det vedtatt i klubbens styre at vi skal bevare Drammensbilen for ettertiden. Kommunen har godkjent at vi bygger på carporten der veghøvelen står, slik at begge representantene for Drammens mer eller mindre vellykkede produksjon av selvgående kjøretøyer er samlet under ett tak. Vi har søkt et legat om midler til restaurering og bevaring, og venter spent på om vi blir tilgodesett. Planen er at Drammensbilen skal pusses opp og gjøres kjørbar igjen. Dugnadsgruppa skal dokumentere arbeidet her på hjemmesiden etter som det skrider fram. Først skal vi utbedre endel småtteri og ta service på alle klubbens biler - og det begynner å bli noen. Så, så starter arbeidet med den elskede, avskydde, beundrede, forhatte bilen. Følg med - følg med.
Så her har den sett ut, og så her skal den bli.
Juli: Joda, denne bilen hentet den harde kjerne onsdag 17. juli 2013. På tross av historieløshet fra deler av klubben har dugnadsgjengen adoptert dette kjøretøyet. Om 20 år - eller sannsynligvis om fem år - vil dere takke oss for at vi var forutseende nok til å ta vare på det eneste eksemplaret av et av de siste norske forsøkene på bilproduksjon. Wang'ern skal bomme penger til en carport bak veihøvelen og deler og vi gutta skal sette kjøretøyet i stand. Denne bilen vitner om stort pågangsmot fra de som satte igang prosjektet og er et viktig vitnesbyrd om norsk industri som ikke har lykkes. Bilen er verdens eneste eksemplar og har en kost på 30 millioner norske kroner. Nå har vi veihøvel fra Drammens Jern og Drammensbilen, dvs eksemplarer fra all lokal kjøretøyproduksjon, Det skyldige hentemannskapet var Atle Opdal, Odd Runar Holm, Terje Tveten, Lars Petter Skau, Lars Hagavold og Asle Wang. Med super hjelp fra Pål Juel og hans fantastiske traktor. Og for å berolige de som synes dette prosjektet er helt idiotisk vil jeg minne om at Wang'ern vanligvis ikke har noe problem med å skaffe penger og materiell fra ulike hold.
Se mange bilder fra aksjonen her:
