Artikkel
Et monument over norsk forsvars- og industrihistorie
Vi tenker ikke over det når vi rusler rundt på Burud og koser oss, men stedet er så absolutt mye mer enn de bilene og motorsyklene vi kommer kjørende med.
Stedet i seg selv er en dokumentasjon av norsk forsvarspolitikk i etterkrigsårene. Utallige ble de bygd, det vi vanligvis kaller heimevernsleire. Disse lagrene som var stappfulle av materiell. Klart til benyttelse om den kalde krigen mellom øst og vest skulle utvikle seg til en varm krig. Slik gikk det heldigvis ikke, men alle disse depotene var arbeidsplass for mange, både militære og sivile. Påstandene om at kokka på Burudmoen Leir går igjen i verkstedbygget er kommunisert fra flere hold. Om dette skulle stemme så er jo spøkelset i seg selv et kulturminne. Det aller meste av materiellet kom fra Marshall-hjelpen. Et støtteprogram der USA forsynte Europa med store mengder utstyr for gjenoppbygging etter krigen og bl.a. stå best mulig rustet overfor et eventuelt angrep fra Sovjet og Warszawapakt-landene.
Vi har nok demilitarisert anlegget betraktelig, men det er fortsatt lett å se hva som var opprinnelsen til stedet. For fremtiden må vi kanskje tenke mer på at stedet og bygningsmassen er et stort kulturminne som også må hensyntas.
Industrihistorien glimrer med sitt nærvær i form av norske oppfinnelser og arbeider.
Selvfølgelig har vi en Tempo på stett. Tempo fra Jonas Øglænd, mopeden og motorsykkelen som kanskje i større grad enn T-Forden satte Norge på hjul. Jonas Øglænd AS er faktisk 150 år i år. Hvorfor det ikke er behørig markert vites ikke, men bedriften var en stor arbeidsplass på Jæren. Mest kjent for sykler, men også en stor aktør innenfor konfeksjon, landbruksredskaper og kjøkkenutstyr. Og altså mopeder og motorsykler i mange utgaver og varianter.
Like selvfølgelig har vi veghøvel fra Drammens Jernstøberi og Mek. Værksted AS. Høvlene av merket Drafn – etter 1932 forenklet til Dravn – ble produsert fra 1926 til tidlig på 1960-tallet. Til å begynne med en kopi av en amerikansk maskin, på slutten et samarbeide
med svenske Svedala. Disse høvlene lagde veier over hele Skandinavia og sågar i alpene, Sovjet og på Island. På det meste jobbet åtte hundre mann på Støperiet som var den daglige benevnelsen på bedriften. Foruten høvler ble det lagd slepebåter, gravstedsgjerder, steikepanner, vaffeljern, fjøsvinduer og selvsagt ovner og masse annet rart. Ovnene var kjerneproduktet. Bedriften ble kalt verdens største bygdesmie nettopp fordi det ble produsert nærmest alt mulig. Frysanlegget i nylig revne Valle Hovin stadion var laget på Drammens Jern. Og vi er altså så heldige å ha en høvel i vårt eie. En av de aller tidligste. Vi har en arbeider derfra også. Nå skal vi ikke titulere sekretær i Stiftelsen Norsk Motorhistorisk Senter for kulturminne, men Erik Dalheim lærte å dreie i fabrikken på Merket.
