Nedenfor kan du lese om Frodes imponerende restaurering av Cowley'en.
I bånn av artikkelen ligger også et veldokumentert bildegalleri fra restaureringsjobben som fra start til slutt tok omtrent 19 år!
Slik havnet Morris'en hos meg.......
Det var blitt høst 1957, og eplesesongen var i full gang. Gerd og Leif Petersen lastet opp sin canadiske Buick Master, ombygd til lastebil, med så mange eplekasser det var mulig å få med på bilen, før de satte kursen mot Numedal. Det var om å gjøre å få gjort en god handel, og Leif var godt kjent i traktene fra dengang han for på frierføtter til Nore for å treffe Gerd.
Handelen gikk lystig oppover dalen, og med ett hadde de passert Flesberg Aldershjem, og der litt lengre fremme, på høyre side av veien, lå en stor bondegård. Leif svingte inn, opp alléen og fram på tunet. De hadde kommet på gården til Torstein Berglien i Flesberg.
Leif hadde tidligere sett at det stod noe gammelt «skrot» bak låven til Torstein, men tenkte ikke mye over det nå. Nå var det bare epler som sto i hodet på ham. Leif ringt på, og bonden kom ut, og dermed var eplehandelen i gang. Mens de stod der å pratet, kom Leif til å nevne dette «skrotet» han tidligere hadde sett bak låven. Leif var frampå med en gang, og lurte på om det skulle selges. Det kunne være mulig mente bonden, men han måtte tenke litt på saken, for han hadde tenkt å lage hestekjerre av hjulgangene. Avtalen ble at Leif skulle se hva han kunne utrette og så komme tilbake. Så langt var saken avgjort, og Leig og Gerd takket for eplehandelen og turen gikk videre oppover dalen.
Ca 8 dager senere var Leif en tur nede hos spraphandler Evenseni Øvre Strandgate 9. Der kom han i snakk med sønnen Ingar, som med én gang ble svært interessert og ville kjøpe bilen omgående. Dette var forsåvidt greit for Leif, så en søndag i oktober 1957 dro Leif Petersen og Ingar Evensen oppover dalen med Evensens 3-tonns lastebil, en Austin 1951 modell. Vel fremme i Flesberg og handelen skulle gjøres. Så var det dette med hjulgangene da. Ingar kom med et forslag om at bonden skulle få det samme for bilen som en ny Norlett aluminiumshjulgang til hestekjerre kostet; nemlig 900 kroner. Avtalen var i orden og handelen ble sluttført med salgsmelding og det hele. Det viste seg at bilen hadde vært registrert med registreringsnummer F-15905.
Så var det å få bilen opp på lasteplanet på Austin'en. To lange planker, og biler ble forsiktig trillet opp på planet. Den var da avkappet, med påsatt liten lasteplan, og registrert til gårdsbil med nyttelast 400 kilo. Den orginale bakstussen ble funnet fram fra låven, der den hadde vært lagret i mange år. Den var lastet ned med masse forskjellige deler, deriblant 2 nye dekk, som enda hadde beholdt det orginale innpakningspapiret på! Lasset ble forsvarlig surret, man takket for handelen og satte nesa hjemover. Vel framme i Drammen ble bilen kjørt til avnegata 29, på en tomt Evensen hadde der nede. Bilen ble lastet av og plassert i en gammel stall. Der ble den senere demontert.
Nå ble det litt «dødtid» og bilen ble stående urørt i omtrent 2 år.
Derfra ble den etterhvert fraktet opp til Øvre Strandgate 9, der skraphandler Evensen hadde sin virksomhet. To planker ble igjen lagt ut, og bilen ble forsiktig trillet ned trappen og inn i kjelleren.
Der skulle videre demontering foregå. Motoren ble sendt til Otto Karud i Oslo for boring med mere.
Rammen ble sveiset og reparert da denne var brukket. Forstilling, bremser og gearkasse med mer ble også overhalt. Etter noen måneder kom den overhalte motoren tilbake fra Otto Karud, og kunne monteres inn i rammen. Nå skulle motoren være så god som ny! Videre ble det lagt opp midlertidig bensintilgang via en slange fra en kanne, for nå skulle den prøvestartes. Spenningen var stor. En lang slange ble koblet til eksosrøret og ført ut i friluft via katteluka ikjellerdøra. En raritet av et opplegg, men dette skulle fungere mente «sykkelreparatør Reodor Pettersen». Joda, dette gikk som smurt. Noen små justeringer ble gjort, og motoren malte som en katt. Motoren ble kjørt i korte perioder på tilsammen omtrent 3 timer. Men etter hvert døde interessen for bilen og den videre restaureringen stoppet opp. Den ble stående i noen år.
I 1968 ble bilen så flyttet til St. Halvards gate 2, der Evensen nå nylig hadde etablert sin skraphandelforretning. Der ble den heist opp på gjellen over kontoret for videre lagring. Mange som i hine hårde dager var innom skraphandler Evensen i St. Halvards gate kan nok huske at bilen Morris'en sto der oppe.
Som tidligere nevnt så kjøpte Ingar Evensen bilen i Numedal 12. september 1957. han hadde begyntt på restaureringen av understell med mere, men nå hadde det skjedd lite på flere år. Imellomtiden hadde Ingars bror, Ove Evensen, overtatt doningen, men han hadde liksom ikke kommet i gang med restaureringen. Jeg arbeidet den gangen for Ingar og Ove og hadde hatt gammelbil-dilla i mange, mange år. Jeg kjørte på den tiden rundt i en lukket 1931 modell A-Ford, som sikkert mange husker fra klubbens første løp og arrangementer. Jeg hadde siklet på Morris'en i mange år, men Ove ville ikke selge den. Meningen var jo at han skulle restaurerer den selv. Etter mye mas over lang tid, ga Ovo endelig etter, og restaureringsobjektet ble mitt! Jeg fikk kjøpt bilen og ble den lykkelige eier av en sjelden, åpen bil som jeg hadde siklet på i mange år. Overtakelsen fant sted den 1. september 1974 og var meget høytidelig med skriftelige dokumenter med mere. Dette ble en stor dag for meg, og en lykkelig handel ble avsluttet etter mange års arbeid og mas.
Så begynte planene for restaureringen. Et langt lerret å bleike, spør du meg. Bilen ble heist ned fra loftet hos skraphandler Evensen og transportert på en av Evensens kranbiler, en Scania L-50. Chassis og motor ble kjørt til mine foreldre i Asker, hvor det fantes en garasje jeg kunne benytte. Karosseriet med mere ble fraktet til låven på Lierskogen som Motorhistorisk klubb leide. Jeg var blant de heldige som hadde fått tildelt en dobbelt boks nede i den gamle stallen, så plassen var god. Det var på den tiden ganske stor aktivitet på låven, noe som etterhvert døde ut.
Restaureringen gikk i rykk og napp. Jeg må innrømme at jeg, som mange andre, har møtt veggen mang en gang, men har startet opp igjen eller lange dødperioder. Det gjelder å ikke gi opp, selv om det i perioder kan se mørkt ut. Videre kan nevnes at restaureringen i lang tid også har stått stille på grunn av husbygging eller sykdom. De siste årene gikk det imidlertid ganske bra framover, og er nå godt og vel i mål. Mye tid og penger har gått med, men det har vært både utfordrende og artig også.
Det kan også nevnes at jeg har vært utallige ganger i England for å hente hjem deler til bilen. Her i Norge finnes det jo ikke noe til denne bilen lenger. I England derimot er markedet enormt og tilgjengeligheten god for deler til denne bilen. Det har blitt mange turer med dele-leting, og hovedlyktene og motorhornet for eksempel, fant jeg i Daanmark.
Ellers er bilen restauert etter alle kunstens regler, og selv synes jeg resultatet er blitt ganske bra. Det kan videre nevnes at alt edeltreverk er byttet ut med nytt og behandlet med utallige strøk Owatrol-olje for tre nummer 1 og 2.
Etter vel 19 års restaurering er det nå gledelig å være ferdig, og kunne se fram til mange fine år med bilen som jeg har fått et meget spesielt og nært forhold til.
TrBj/For Frode Holm
Nedenfor kan du se et billedgalleri fra restaureringen av Morris Cowley'en til Frode.
