En lokalhistorisk artikkel redaktøren har skrevet for Skoger og Konnerud Historielag. Like aktuelt lesestoff for oss.
Fra bilens barndom på slutten av 1800-tallet og fram til i dag har den tekniske innretningen utviklet seg til noe som for bare få år siden var helt utenkelig. Og ikke minst antallet. De aller fleste av oss kan takke bilen for dens bidrag til vår velstand. I mellomkrigsårene ble bilen et relativt vanlig skue i hele landet, så også i vårt distrikt. Det var ikke bare rikfolk og myndigheter som hadde bil, også vanlige folk fikk anledning til å skaffe seg bil. Det kan være ganske god underholdning å lese gamle registre der yrker ofte er oppgitt. Man kan lese om direktøren og hans La Salle, en kar med tittelen arbeider hadde kanskje DKW og bonden var stolt av sin Durant.
Med krigen kom mangel på alt. Mangel på drivstoff og smøremidler, på dekker og reservedeler. Mange biler ble tatt av tyskerne, mange ble demontert og gjemt bort. Atter andre ble ombygd for å kunne gå på vedgass. En ny industri ble skapt pga stor etterspørsel på oreknott. Har fra sikre kilder at Drammens Jernstøberi sendte lastebiler så langt som til Rødberg for å skaffe knott til sine biler.
Etter krigen var veldig mye av det rullende materiellet her til lands fullstendig utslitt og behovet for bedre biler var enormt. Men det var lite man kunne kjøpe og mangelen på penger gjorde ikke saken bedre. I Sverige var situasjonen vesentlig bedre og biler som der borte ble levert til hogging ble attraktive for Ola Nordmann. Mange av disse bilene ble gjennom hele femtitallet og litt utpå sekstitallet gitt nye liv i Norge. Kreativiteten for å unngå norske avgifter var stor. Et ikke ubetydelig antall vogner ble gitt ny identitet, mens en tilsvarende fullstendig utslitt bil ble kjørt utpå isen eller gravd ned bak låven. En av de som tjente gode penger på norske kunder var Skrot-Kalle – Karl Adolfsson i Charlottenberg. Han interesserte seg ikke bare for biler, men også for hester. Så det overrasker neppe noen at Skrot-Kalle besøkte Hans Kittilsen på Konnerud. Skrot-Kalle hadde sitt hoggeri fram til 2016 og døde så sent som i 2019, 85 år gammel.
En som valgte en helt annen løsning for å dekke sitt transportbehov var Einar Arnemann Holst (1912-1991) på toppen av Gamlebakkene. Einar var bilmekaniker av profesjon og i så måte i stand til å En skape ting andre ikke kunne få til. Einar ville selvsagt også ha sin egen bil og han begynte å samle sammen deler fra mange prestegjeld rett etter krigen. En Plypel var i ferd med å bli født. Mer om det navnet senere. Altså ble det skapt en bil som er den eneste i sitt slag i hele verden litt på bortsiden av Gråbeinsletta. Basis var ramme og motor fra en 1938 Opel Super Six. Denne bilen hadde fått et ublidt møte med ei diger furu på Numedalsveien rett utenfor Kongsberg. Einar kjøpte vraket og fikk tak i et firedørs karosseri fra en 1934 Plymouth og tilpasset dette. Han bygde endog et integrert bagasjerom på dette karosseriet. Praktisk skulle det selvsagt være. Motoren var som nevnt en Opel, en sekssylindret toppventilert rekkemotor som serverte krefter til en bakaksel som sørget for fremdriften. Og bakakselen var fra en Fiat. I nyere tid har det vært problemer med styresnekka, men fra hvilken type bil den stammer har ingen klart å finne ut. Dog er sannsynligheten stor for at det kan være fra en Ford. Historien viser at kunnskap, fantasi og pågangsmot er gull verdt. I denne sammenhengen som i alle andre sammenhenge
Einar Arnemann Holst jobbet som mekaniker hos Ford-forhandler Drammen Motorkompani i Rosenkrantzgata 17. Dit kjørte han med sin hjemmebygde bil. Året rundt. Hele vinteren gikk den med sine smale hjul kjettinger påmontert, så fremkommeligheten var sikkert fenomenal.
Rundt 1955 var den opprinnelige Opel-motor utslitt og Einar ble av en annen lokal bilmann observert nettopp hos nevnte Skrot-Kalle der han kjøpte seg ny motor til sin kjære Plypel. Einar kalte bilen sin for Opel’en. Navnet Plypel som da er en blanding av Plymouth og Opel er en nyere velkjent betegnelse som flere påstår at denne artikkelforfatteren står bak. Er vel sant da muligens……….
Einar Holst kjøpte seg utpå 60-tallet en blå Mercedes 219 og den grønne Plypel’en havnet på tvers innerst i hans romslige garasje. Der sto den helt til Hans Kittilsen på en eller annen måte fikk tak i den, og prøvde å selge den til denne skribenten for ti tusen kroner. Husker jeg spurte om han var spik spenna gærn som skulle ha så mye penger for den bastarden. Burde kjøpt den! Senere ble den plassert bak noen Leca-paller på Kulkompaniet der en annen original fyr fant den. Innflyttet Skauer-børing, murer, profet og skuespiller Oddleif Kvålseth. Han betalte åtte tusen. Etter en periode hos avdøde Tor Bråten i Drammen tilhører bilen nå Arnt Ivar Lund i Mjøndalen, men står på Norsk Motorhistorisk Senter på Burud. Finere enn noen gang.
Som overskriften forteller så ble aldri Konnerud Norges svar på Detroit, men det ble altså bygget en bil der. Og en av mennene bak den såkalte Drammensbilen, Lars Harald Heggen er også fra Konnerud. Denne historisk viktige bilen står også på Norsk Motorhistorisk Senter. Så Konnerud kan så absolutt skryte av å ha markert seg også på det motorhistoriske kartet.
Asle
Kilder: Einar Holst sine tidligere kolleger Hans Olaf Lie-Nilsen, Lars Hagavold og Arvid Teigen. Foto: Einar Holsts familie og Asle Wang.
På bildene under ser vi Einar Holst bak rattet i sin 'Plypel' og sittende på sin motorsykkel.
