Denne artikkelen burde hatt en annen overskrift. Her er ikke tittelen «I garasjen hjemme hos» dekkende. Her burde det stått «I museet hjemme hos». Dette fordi garasjen til Knut Chr. Hallan i Son ikke minner mye om en garasje. Dette er uten tvil et fantastisk flott museum som viser litt av hva denne mannen har opplevd gjennom sitt liv med bil. I tillegg til to Morgan-biler kunne vi se en lang rekke pokaler og premier som viser at Knut har vært en aktiv bilsportsutøver med blant annet flere deltagelser i Rally Monte Carlo.
De av oss som var tilstede på MHKD medlemsmøte mandag den 7. november, der Knut Chr. Hallan var på besøk, fikk høre hans fantastiske historie. Men siden det er flere hundre medlemmer i MHKD som ikke var tilstede og fikk oppleve dette foredraget, fant Truls Bjerkheim, som er styremedlem i MHKD og Morgan-eier, raskt ut at neste «I garasjen hjemme hos» artikkel måtte handle om Knut Chr. Hallan.
Vi tok derfor turen til Son en formiddag for å avlegge ham et besøk i det vi trodde var en garasje. Men noe formiddagsbesøk ble ikke dette. Det ble nesten et heldagsbesøk. Knut og hans kone Gro er noen gjestfrie og hyggelig mennesker som ønsket oss velkommen til deres fantastiske hjem i Son, med utsikt rett ut i Oslofjorden. En fjord som Knut er meget engasjert i, ved at han selv er svært aktiv i kampen mot forurensning av fjorden. Men det må bli en annen historie.
La oss slå det fast med en gang. Det er engelske biler som står ham nærmest, selv om han understreker at han er mer eller mindre altetende når det gjelder bil. Men han lever jo etter mottoet om at livet er for kort til å kjøre kjedelige biler. Det tror jeg Knut har levd opp til gjennom et langt liv med bil. Han har for lengst kommet ut av tellingen om hvor mange biler han har eid privat. Men da hans sønn Christian sto til konfirmasjon i 1986 gjorde de en opptelling og fant ut at han til da hadde eid 38 biler. Tallet 38 dukker opp igjen i dag da han forteller at den røde Mini’en som står ute på gården er deres 38. Mini.
Vi lurte på hva som var det grommeste han har eid. Han er rask med å svare at det nok var en Jensen Interceptor FF. En bil med firehjuls trekk, italiensk design, amerikansk V8 motor og engelsk håndverk. Kjedelige biler er altså ikke noe for Knut. Han sier med glimt i øyet, at dersom du etter å ha parkert bilen din ikke snur deg og ser på den innen du har gått 10 meter fra den, ja da har du kjøpt feil bil.
Er det noen bil du angrer på at du har solgt ? Jada, selvfølgelig er det biler han skulle ønske at han fortsatt eide . Her kommer unntaket som bekrefter regelen om engelsk bil. Han hadde en gang en 1973 modell Porsche 911 RS. Han savner også en Aston Martin DB 4 Vantage fra 1963.
Hvor mange biler han eier i dag er ikke helt klarlagt, men det er vel rundt ti stykker. I tillegg til de to Morgan-bilene hjemme, forstår vi at han har to eller tre biler til: En Austin Healey, et par Minier, en Audi og en Aston Martin.
I dag nyter han livet som pensjonist, men som yrkesaktiv drev han med bilsalg, blant annet gjennom sitt eget firma Roadster Square. Her var han importør av Morgan, men også en tid av Maserati og Ferrari. Som importør for Morgan fikk han en kvote på 3 – 5 biler. For å få bestillingen godkjent på fabrikken i England måtte han oppgi navn på kunden. Men her fantes det selvfølgelig noe kreative løsninger.
Knut solgt altså både Ferrari og Morgan. Da han åpnet sin Ferraributikk i 1993 var det lite Ferrari å se i Norge. Det var bare nyrike, norske fotballproffer i England som kjørte rundt i disse. Men han solgte tilsammen 29 Ferrari og Maserati biler til «fiffen» i Norge. Da kom ledelsen for selskapet fra Italia til Norge på besøk. De forlangte at han skulle rigge til et større verksted. De fortalte ham hvor mange biler han fikk lov til å selge, og forsøkte til og med å bestemme hvilke Ferrari-skjorte han skulle ha på seg.
– Det ble for mye, sier han med en liten latter.
– I stedet kjørte han på med Morgan, som han forhandlet fra 1989. Der var kundene langt hyggeligere, mer entusiastiske og lettere å ha med å gjøre. Han ble venn med eierne i England, og han var med på å stifte Morgan-klubben i Norge. Både klubbmedlemmer og Knut selv har deltatt i en rekke rally Monte Carlo løp, med avtale om ikke å ta opp kalesjen.
En av bilene kjøpte Knut direkte av Peter Morgan, andre generasjon Morgan, forteller mannen som fikk 40 Matchbox biler på ett års dagen sin og som sa «bil» før han sa «mamma».
Knut har solgt over 200 nye Morgan. Mange av dem har han solgt flere ganger. På den måten har han til sammen fullført 286 Morgan salg.
Hvor Knut henter sitt enorme engasjement fra vet vi ikke. Men at engasjementet er stort er det ingen tvil om. Både når det gjelder bil og når det gjelder giftdumping i Oslofjorden. Vi fikk et spesialoppdrag da vi var på besøk. Vi måtte hjelpe han å filme et innlegg han skulle legge ut på Facebook om saken. Det ble et flammende foredrag om feil og løyner fra myndighetene.
Knut tror at de som liker å være aktive får tid til masse. Mye mer enn de fleste aner. Han får av og til beskjed om å senke farta, men nå er det mange spennende prosjekter på beddingen så da gjelder det å holde seg frisk og oppegående.
I garasjen, eller altså museet som vi har bestemt oss for å kalle det, finner vi glassreoler med flere hundre pokaler og utmerkelser. Gamle skrivemaskiner, bensinpumper, krus, glassmontre med matchboxbiler i alle farger og størrelser, stabler med bilder av biler, metallskilt og rariteter pryder vegger og tak. En hvit Morgan med autografer av blant annet Mark Knopfler og Stirling Moss står i stua ved siden av Chesterfield salongen.
Vi har pratet i flere timer og vi kunne helt sikkert pratet i flere timer til. Men Knut skulle til salmakeren med seter til en Austin Healey, og vi ville gjerne hjem før ettermiddagskøene startet. Inntrykkene er mange og vi skjønner at vi ikke er på besøk hos en hvilken som helst 75 åring .
MHKD retter en stor takk til Knut og hans kone Gro for en hyggelig og veldig interessant dag i Son, og håper å se dere begge på Norsk Motorhistorisk senter på Burud kommende sommer.
